Hoping for a miracle – about the Haukeland-study

Desperate Norwegians suffering from Chronic Fatigue Syndrome flies to California to be treated with the same medicine that seems to cure patients with similar diagnosis in Bergen, Norway. 

This article was published in Norway’s biggest printed newspaperAftenposten and their popular, weekly “A-magasinet”, on Dec. 14, 2012. Reporter: Ola HenmoOriginal text in Norwegian can be found at this blogsite

Maria Gjerpe is 44 years old and has suffered from CFS since the age of 16. 6 months ago she was bedridden for an average of 21,5 hours a day. At present she is full of vigor at the cancer section of Haukeland Hospital in Bergen. At the back of her hand  – a needle, on the face – a broad smile and glowing eyes. Next to her stands the senior surgeon Oystein Fluge and cancer nurse Helle Ovrebo. Seldom have they witnessed such transformation in a patients conditions.

“When you first arrived in April, we just managed to transfer you from the wheelchair to the bed. You were shivering, extremely unwell and barely able to communicate”.

Gjerpe herself has only vague memories. This is the fourth time she is at Haukeland Hospital to be administered the cancer medicine “Rituximab”. The ear-plugs and dark glasses she wore on her first strenuous trip from Oslo has long been discarded.

“How are you?” asks dr. Fluge.
“I have to suppress a laughter of joy – never felt better.”
“What’s your level of physical activity?”
“I take walks of approx. 9 km. no-stop without feeling tired. I read, write and  give lectures.” Gjerpe proudly answers.

In periods when her medical condition was better, she managed to pass her medical exams qualifying her as a doctor – it took her however,  a full 12 years.

“There is no doubt in my mind, you are close to a complete recovery. A full, positive response to the medication administered.” 
Nurse Ovrebo feels almost honored.
“I never thought it possible. It is so joyful to be present when people regains their lives. I never envisioned that so many are suffering to such an extent from CFS.”

This came as a surprise to Fluge and his fellow professor Olav Mella back in 2004.
They were treating a patient with lymphatic cancer with various regimes of chemotherapy. The patient had an additional condition – she suffered from CFS as well. 6 to seven weeks into one of the treatments, she experienced a sudden passing improvement in her CFS contition.

They analyzed the chemo- mixture administered and concluded that it was most likely that a component had an effect on the B-cells ( a type of white blood cells.) with the resulting effect on the CFS. When cured from her cancer, they decided to administer Rituxmab to deliberately reduce the number of B-cells.

Mella and Fluge knew that Rituximab is used in treating autoimmune conditions such as arthritis and lupus. Maybe the elusive CFS falls in the same category?

After observing response in two more pilot patients, the did a small double-blind test. 15 CFS patients were administered two infusions in a 14 days period. A corresponding number placebo. Neither patient, nor doctor knew who received what. The result was published in the medical journal “Plos one” last fall and raised eyebrows the world over.

10 out of the 15 patients having been administered Rituximab experienced a marked improvement in their general conditions. There where however skeptics to the “breakthrough”.

Like putting fire to a Hornets Nest. They had stepped into a minefield of gigantic proportions. This was the level of the Norwegian CFS debate. In one corner, those who are convinced that CFS is a psychosomatic disease to be treated with cognitive techniques such as “Lighting Process” (LP) or “Mindfullness”.

In the other corner, those who claim that CFS is a clearly defined physical diagnosis which will be cured the day medical science finds the right bio-marker.

The duels have the outward signs of a boxing match complete with upper-cuts  and K.O’s. This making the ring-center where we find scientists like Mella and Fluge – a rather precarious spot to occupy.

– “Our field is cancer science and we had no idea about how contentious the ME/CFS debate actually was”,they tell us. At a ME/CFS conference in London,  ME/CFS patients were booing and haggling the panel debating the subject. This kind of aggression  is – to say it the least – not common occurrence at cancer conferences, but then again, in the field of cancer, both patients  and medical conditions are, to a much larger extent, taken seriously. I stay well clear of all the turmoil on Internet and avoid googling ME or CFS. The “War of Words” is nothing but disturbing. I cannot see how we can be claimed for one side, the biological only in the debate. That underestimate us. The physical and mental aspects both play a part in our opinion.

After the publication of the study, Fluge and Mella has received more than 500  letters, calls and mails, many of them heartwrenching from suffering ME/ CFS patients desperate for the new medicine.

-It makes me sick to read about all the suffering – story after story – but at least it provides an incentive to stay on course in search for a cure.

He cannot offer any medicine to the many who contact him.  That- however does the American doctor Andrea Kogelnik at the “Open Medicine Institute” outside San Francisco. He has started to admit Norwegian ME/CFS patients for evaluation and treatment.

– We have been contacted by more than a dozen Norwegian patients and a handful of them are now taking part in our research, he tells A-Magasinet.

“Maya” is one of them. She lives in the Oslo area. She is now 28 and has suffered CFS since the age of 16. During the last four years, the disease has taken complete control of her daily life. She is partial invalid, intermittently in need of full day care and desperately feels that for each hopeless day that passes, more and more dreams are crushed. This fall she has been to see Kogelnik twice. Each infusion of Rituximab costs NOK 47000 – money she does not have. On top of this travel and lodging.

She feels the treatment has improved her condition somewhat, but the arduous travel  seems to dampen the effect. In January she will return for another round this time in wheelchair with an assistant.

– “ I have to finance this with borrowed money which puts my future in a financial jeopardy. There is no guarantee the treatment will work and the travelling is an almost killer. Still, there has never been a doubt in my mind – I am sure that all in the same situation would act likewise.”

Not only having put “Life on Hold”, she feels scrutinized from all corners by people who think she is play-acting. It is utterly intolerable.
– I cannot let any stone remain unturned.  I will do anything to regain my old self.

Unni lives in Mid-Norway.  She is another Kogelnik-patient.  When the Fluge/Mella study was published last fall, it raised her spirits – hopes that was soon crushed.

– To know there might be a medicine out there that could be of help, but for which I might have to wait years to get, was simply intolerable. I want to live NOW!

Around Christmas, she and her family started looking for treatment with Rituximab outside abroad. They knew it would be immensely expensive, but opted for it anyway.

– For me, picking mail from the mailbox without problems, represents sheer luxury.  At times, I have to les still, collect myself just to go and fetch a glass of water. A trip to California seemed out of this world. No guarantee for a cure and what about side effects? Still I decided to give it a try.

So far she has seen Kogelnik 3 times – without improvement. On the contrary – the last month her condition has deteriorated. It is a terrible ordeal. I do not know if the deterioration is due to the medicine, but I cling to my hope.

Next visit to Kogelnik is scheduled for January . So far the family has spent Nok 200 000,- . Unni knows she is lucky. – There is the grand social divide between the “haves” and “Have not’s”.  It is a terrible injustice to those who might be helped but cannot afford the treatment.

Since their first study was published  October 2011, Fluge and  Mella has done another study – this time open with 28 patients aware that they are administered Rituximab.

The results are not yet published, but so far it is known that two out of three patients in this study  have very good responses. Kogelnik report results that are very similar.

Further, he is informing us that he is planning doble blind and placebo controlled studies at six to eight different international research centers. – I will coordinate this with Fluge and Mella, he says.

At the same time it has been found that only two out of ten that experienced improvement in Fluge and Mella’s first study has not suffered re-laps. – This indicates that the medicine must be taken over an extended period of time – the way it is used with arthritis patients. If ME/CFS is an immunological disease – as we tend to think – then this would be the norm. 

But is this  a disorder that can be treated using mental control techniques as well? Mella and Fuge does not reject the fact that CFS sufferers – after three days of “Lightening Process” treatment, gets out of bed and declare themselves healed, but want to balance this against their own Rituximab studies. Their theory is that the CFS symptoms are not always caused by the underlying disease.

– We know that the frontal lobes in the brain – via intense mental activity, can effect and sometimes suppress involuntary nerve systems. That is the main reason why L.P. and other extreme forms of cognitive treatment gives such a rapid response. If the effect becomes permanent, it seems the underlying disease is “burned out” and will not trigger renewed CFS. In other patients, the effect is at best temporary, which tells us that the underlying disease is still active.

Many questions remain. Why does some patients respond after 6 weeks but others after 6 months of Rituximab? Why does some patients not respond at all? Neither in the first, nor in the second study. Does the immune system T-cells play a more prominent part  that the B-cells in these patients?

– We do not pretend to be CFS experts.  Both our studies contains flaws. The first one was very small. The second open, without placebo control group, but regardless of these flaws, we are confident we have stumbled upon something important. This disease is not covered in more mystique than other diseases. When the answers behind the underlying mechanisms are revealed, we will say:” But of course, that’s the way it is”. We know Rituximab works. What remains is to find out why, Fluge adds.

To find the answer, Fluge and Mella applied for NOK 9 million from the Norwegian Research Foundation in order to do an large double blind randomized national study with 140 CFS patients. The application was turned down. The reaction was immediately forthcoming. Patients and next of kin despaired.  The conservative leader Erna Solberg called the decision saddening. Both Maria Gjerpe  and the CFS association  went public to start a nation-wide collection to raise the necessary funds. Laila Daavoy (Cristian Democrat) demanded in Parliment that the government should provide the Nok 9 million without delay. Minister of Health Jonas Gahr Store expressed surprise at the decision of the Norwegian Research Foundation,  but without committing any funds. The only two remaining calm in the storm was Fluge and Mella.

– No real surprise. There were a number of very strong applicants for funds this year and I rated our chances at less than 10%. Still we continued planning our study. I am sure funds will be made available one day. 2 million this year and the same for next year are already in the government  budgets. Slowly we will accumulate sufficient funds. To Fluge and me, this represents no tragedy but I pity the patients, says Mella.

Mariann Ripel (41) married, 3 daughters.
– I was one of those given Rituximab in Mella and Fuge’s first study. In 2008. The effect came after 7 weeks only. My condition improved at a steady pace. I started going for walks and tried to recapture my social life.  Then it turned for the worse. In 2009 I was allowed to join their second study.

The same happened again, only this time, I was administered more dosages and the improvement just continued. In Jan 2011 I received the last dosage. Then I had 10 months without relapse when out of the blue, it said bang and I was back at rock bottom. In January 2012 I was so lucky as to be pilot for the next study and the history has repeated itself. No one  can  convince me that this is purely coincidental.

I now work 40 % as assistant nurse and train to become qualified nurse. The way it looks, I cannot go on taking this medicine forever. I just hope the disease will burn itself out and try not to think of possible relapses. Nobody knows what the future brings. I might even end in a car crash tomorrow. We cannot pick for sorrows in advance. I have one more dosage to go this time. At least I can look forward to 10 good months after that.

They will be thoroughly enjoyed.

Hanna (30) Married.

When I joined the first study in 2008, I used to sleep 20 hours a day. I felt nauseous and giddy.  I wanted desperately for the medicine to work, but knew that I had a 50% chance of receiving placebo.

After one year I was informed that I had gotten placebo. Hurrah. At least there was still a chance the medicine would work.

I was allowed to take part in the follow up study in 2010. Mella and Fluge told me it might take quite some time before I would feel any effect. I did not look for signs, but after infusions in October and November , I felt changes to my body. All of a sudden I felt rested when I woke up after a good sleep.. a few weeks later my husband asked me for a walk –yes this is the way it continued.

I now say and feel 100% recuperated. I have completed my Master degree and work full time – but I have not informed my superiors about my medical history. I am afraid it will affect me negatively if I shall apply for jobs in the future. Therefore i prefer to remain anonymous. There are too many predjudices attached to CFS.

Many thinks it is just a question of getting one’s act together.
I can just imagine how painful it is to read about people like me for those who cannot get access to the medicine. I have received the gift of life for a second time and hope that anyone with the same illness will be given the same chance. I might sound like a “born-again”

But it is beyond  description to be able to live and work like a normal human being. I have been in good health for 2 years now and do not fear a relapse.

I am certain the recovery is lasting!


FAQ – Ofte stilte spørsmål

Vi i MEandYou holder på å lage en oversikt over spørsmål og svar som vi tror dere ønsker info rundt. Er det noe annet og mer du tenker vi skulle hatt med oss?

Hvordan kan jeg vite at pengene kommer fram til riktig prosjekt?
Vårt regnskap vil ligge åpent i Brønnøysundregisteret og den som ønsker det kan få fullt innsyn i alle utgifter og inntekter.

Midlene som kommer inn til Haukeland til prosjektet blir skilt fra andre prosjektmidler i Haukelands regnskap. Kreftavdelingens controller vil ha et fortløpende innblikk i hva som kommer inn. Både Haukeland, MeAndYou og ME-foreningen vil informere om status på sine hjemmesider.

Hva er forskjellen på å gi via dere eller  ME-foreningens kronerullingaksjon?
I utgangspunktet er det ingen forskjell.

Det som er ulikt er at MeandYou er en tidsbegrenset pasientdugnad som samler inn penger direkte og kun til  Rituximab fase-3 studien. Denne dugnaden er basert på pro-bono arbeid, det vil si at vi jobber gratis.MeandYou vil avsluttes innen ett år.

ME-foreningens kronerullingsaksjon er en aksjon som går over tid, deler ut midler til ulike formål, men vil i denne omgang samle inn midler til Haukelandstudien.

MEandYou bidrar i dette enkeltprosjektet for å løfte forskningen på Haukeland opp, slik at den kan bli finansiert. Vi har et tett samarbeide med Kronerullingsaksjonen

Vi setter pris på din støtte til Rituximab-studien ved Haukeland!

Hvorfor heter det fase 3-studie?
Den studien vi samler inn midler til, er den siste av tre faser i en studie der forskere på Haukeland sykehus undersøker effekten av medisinen Rituximab på ME-pasienter. I første fase var det tre pasienter som var deltager, fase to besto av 30 pasienter og denne siste fasen skal bestå av 140. I fase to ble det vist at 2/3 av pasientene fikk god eller moderat effekt av Rituximab. De fleste ble syke etter en stund. Forskerne vil nå også undersøke om endrede og hyppigere doser gjør at medisinen virker lenger.

Hvordan vil fase 3-studien gjennomføres?
Tredje fasen av Rituximabstudien ved Haukeland sykehus skal inkludere 140 pasienter og den skal være en multisenter, dobbeltblindet placebokontrollert klinisk studie. Denne studien er nødvendig for å si noe mer sikkert om Rituximab kan brukes som medisin for ME-syke. 

Hva betyr «multisenter, dobbeltblindet, randomisert, placebokontrollert klinisk studie»?
Når vi forsker på en medisin eller behandling, ønsker vi å undersøke hvilken effekt behandlingen i seg selv gir. Det sterkeste designet og som har størst kapasitet til å fortelle oss om hva som er sannhet, er det vi kaller en randomisert kontrollert studie, forkortet til RCT. Ved en RCT-studie forsøker vi i best mulig grad å skille ut effekten til den behandlingen vi ønsker å undersøke, fra kontrollgruppen. Med en kontrollgruppe mener vi de som ikke får den terapien vi ønsker teste ut. Det kan være placebo eller en annen type terapi vi kjenner effekten til og som vi ønsker undersøke om gir bedre eller dårligere resultater enn den nye vi vil teste. At studien er randomisert betyr at  deltagerne blir tilfeldig fordelt i den gruppen som får medisin og den som ikke får den. For å øke kvaliteten på studien ytterligere, utføres det vi kaller dobbeltblinding. Det betyr at hverken den som gir medisinen eller den som får den, vet om medsin er ekte eller ikke. Det er med på å hindre at en får respons kun ved forventningene om at en får medisin.

Multisenter: Når forskningstudien foregår på flere ulike steder. Det er viktig, slik at forskerne kan ettergå hverandre.

Placebo: Et uvirksomt stoff, som ikke kan gi den effekten vi ønsker å undersøke.

Randomisert: Pasientene blir tilfeldig plassert enten i placebogruppe eller gruppen som får medisin.

Dobbeltblindet: Når hverken forskeren eller pasienten vet om pasienten får medisin eller ikke.

Hvor langvarig er denne studien?
Denne multisenterstudien varer i ca 2 år fra den første pasienten starter opp, til den siste av de 140 deltagere har fått sin siste dose Rituximab.

Hvordan kan det ha seg at Rituximab virker mot ME? Hva er forskernes hypotese(r)?
Forskernes hypotese da studien ble publisert, var at ME er en autoimmum sykdom. Årsaken til at de trodde det, var nettopp at ME-pasienter har god effekt av den samme medisinen som andre med autoimmune sykdommer har. Alle dyktige forskere kan endre hypoteser etter som de finner nye svar i sine undersøkelser. Vi må vente på Fluge og Mellas endelige publikasjoner av resultatene.

Har vi svaret nå, som Rituximab har vist seg å ha effekt på ME-syke?
Vi har foreløpig ikke svaret på hva ME er, og hvilke mekanismer som ligger i bunnen. Vi har heller ikke svaret på om Rituximab virker på bare noen få av ME-pasientene eller for flertallet. Vi trenger derfor Haukelands fase-3 studie med mange pasienter for å få sikker bekreftelse på de lovende resultatene fra fase-1. Det viktige med et slikt resultat er at den viser hvilket område man skal fortsette å forske på: det biomedisinske.

Resultatet fra fase-3 studien kan vekke stor interesse blant mange flere forskere. Vi som er opptatt av kunnskap og forskning på ME synes selvsagt det er viktig at så mange forskere som mulig er interesserte.

Vi må også forstå sykdommen og dens mekanismer bedre. Det er nødvendig for å finne fram til ulike type medisiner som kan gi effekt, ikke bare Rituximab. Forskerne leter også etter en test som vil skille ME fra andre sykdommer. Det fine er at vi KAN få svaret, om vi forsker videre og ikke stopper her.

Hvor lenge vil det ta før JEG evt. kan få Rituximab?
Det korte svaret er: I beste fall vil det ta 4-5 år før vi ser Rituximab tilgjengelig for de syke.

Det viktige nå er at en stor studie på Rituximab gjennomføres for at vi skal komme videre. Så må flere forskningssteder gjøre den samme studien og bekrefte resultatet Det vil ta omtrent 2 år å gjennomføre Haukelands fase-3 studie. Når studien er gjennomført og det er vist at det er god effekt av Rituximab, må forskerne skrive sin rapport og få den godkjent i et medisinske tidsskrift. Det kan ta mellom 6 og 12 måneder. Deretter skal medisinen eventuelt godkjennes for bruk for ME-syke etter spesifikke kriterier.

Er dette prosjektet nok eller må det forskes enda lengre?
Resultatet fra denne studien vil gi ny og viktig kunnskap om ME og sykdomsmekanismer. Dette er et stort og helt nødvendig skritt på veien mot en behandling for ME. Det må nok likevel flere forskningstudier til for å finne ut nøyaktig hva ME er, hvordan man kan få ME, hvordan man påviser ME og hvordan man kan behandle ME.

Hva kan “gå galt” så behandling ikke kommer i gang?
Haukeland kan risikere å ikke få inn nok midler til å forske videre. Vi får da heller ingen svar.

I den første studien så vi at 2/3 fikk god eller moderat effekt. Dette kan vise seg å  bli annerledes i en større studie. Når vi forsker på små grupper kan det være at vi traff akkurat de som får god effekt. I en større studie kan vi se andre tall.

Hva skal til for at man kan ta ny medisin i bruk?
For å bruke medisiner på ME, må medisinen godkjennes for bruk først. Før legemidler tas i bruk, gjøres en vurdering av nytte, alvorlighet og kostnadseffektivitet. Rituximab er en dyr medisin og for å få den via blåreseptordningen, må den være godkjent.

Kan min fastlege rekvirere behandling samme dag som forskningsprosjektet avsluttes, og hvis ikke: hva venter man i så fall på?
Nei, dessverre kan ikke fastlegen rekvirere behandling samme dag som forskningen avsluttes. Medisinen må først bli godkjent for rutinemessig bruk. Rituximab er en medisin som må gies av spesialist, og under overvåking av helsepersonell.

Hvorfor kan man være mer optimistisk til Rituximab enn man var til XMRV? Blir dette enda en skuffelse?
I denne studien prøves det ut et legemiddel. Det er gjort en mindre studie med et solid studiedesign og det betyr at vi med stor sannsynlighet kan stole på resultatet vi ser. Det er et titalls pilotpasienter som  allerede har hatt gode resultater i de to første Rituximab-studiene.

Teorien om  XMRV oppstod når forskerne mente å ha funnet et nytt virus i blodet til ME-syke. Mange syke fikk håp om behandling og hjelp da dette ble kjent. Under etterprøving av andre forskere viste det seg at dette kun var en forurensing av blodprøver i laboratoriet. Rituximab er en velutprøvd medisin, som vanligvis er brukt enten i kreftbehandling eller ved autoimmune lidelser og som vi vet virker på disse sykdommene. Det forskerne på Haukeland har erfaring med , er at denne medisinen også kan gi god effekt på ME-pasienter.

Hva er Rituximab og hvordan virker det?
Rituximab er en type protein som må taes som injeksjoner med jevne mellomrom. Rituximab bindes til overflaten av en type hvite blodlegemer som kalles B-lymfocytter. B-celler er viktige celler i vårt immunsystem. B-cellene lager det vi kaller antistoffer mot det kroppen gjenkjenner som «fremmed «og ikke likt seg selv. Når Rituximab bindes til overflaten av disse cellene forårsaker det at B-cellen blir inaktiv.

Er Rituximab farlig?
Rituximab gies i sprøyte, som en infusjon, rett inn i årene. De fleste bivirkninger oppstår under selve infusjonen. Det kan være at man er lettere utsatt for infeksjoner under behandling med Rituximab. Generelt tåles Rituximab veldig godt, men når mange mennesker behandles, kan man ikke utelukke at noen av disse kan få alvorlige bivirkninger.

Du kan lese mer om bivirkninger:

Det er gjort en studie på langtidsseffekter av Rituximab:

Er Rituximab brukt mot andre lidelser?
Rituximab er brukt mot kreft (Non-Hodgkińs lymfom, Kronisk lymfatisk) og autoimmune sykdommer som Revmatoid artritt( leddgikt) og Lupus.

Hva er en autoimmun sykdom?
Av og til angriper kroppens immunforsvar egne celler. Dette kalles for en autoimmun reaksjon og er tilstede i mange ulike sykdommer. Forskerne tror at B-cellene produserer antistoffer som angriper egne celler hos de ME-syke. Rituximab virker ved å slå ut B-cellene, slik at det blir produsert mindre antistoffer og dermed angriper kroppen seg selv i mindre grad. Forskerne vet ennå ikke hva som forårsaker en autoimmun reaksjon, men mange har teorier om at dette henger sammen med infeksjoner.

Del dette med venner på Facebook som kanskje også lurer på noe av det samme som deg og nøl ikke med å skrive i kommentarfeltet om det er noe du vil ha svar på. Kanskje vi faktisk også kan svare?

Tusen takk for at du er med å bidrar til kunnskap og forskning ved å dele, kommentere og donere 🙂